bezu
Etim. Préstamo románico, en último término de lat. vitium .
(V-ger ap. A
; H),
bezo (Lar, H).
Hábito, costumbre.
"Costumbre"
y "bezo, costumbre" Lar.
"
Bezu txarrak daukaz neskato orrek eta zartza koitaduen begira zagoze (V-ger), esa muchacha tiene malos hábitos, y por lo mismo mala vejez os espera"
A.
"Habitude, coutume. Bezu deunga, habitude mauvaise (Añ EL)"
H s.v.
bezatzea. Cf. Lar: "Pasturage, larre guziakikoa, larrabezua", en realidad interpretación etimológica de un topónimo, de donde Harriet deduce "Bezoa [...], commun, publique. Larre bezua, pâturage commun". Cf. bezatu.
Eta zearretara ez eze, baita artezean eta aurreti bere esetsi bear deutsezu izkune ta bezu deungai.
Añ
EL2
83.