turditu
(Añ, H (G); -idu V-ple ap. X. Kintana Iker 10 (1997), 152).
"Aturdir, -se"
Añ.
"1. être étourdi, étonné, troublé, se troubler. Orra non gelditzen dan turditurik guzia, eta kolore guzia lotsaz mudaturik (LE), [...]; 2. au transitif: étourdir, troubler. Beldurrak turditurik (LE), [...]"
H.
v. durditu.
Pensátzeas ére turditzen dá biótza.
LE Doc 281.
Baña géro turditurik beldúrrak ukatuzué irur áldis.
LE Urt (ms.) 11v (ed. 1846, 30 turditurik
).
Turditurik, edo burua nasturik, edo bildurrez izuturik, konorte bageturik, ondo pensatu bage, [...].
Añ
MisE
148.